Å suspendere rettigheter i ekstraordinære tider er en ekstraordinært dårlig idè, som setter noen av oss i større fare enn andre.
Regjeringen satte for et par uker siden ned et utvalg som skal vurdere om det bør innføres adgang til å suspendere eller modifisere enkeltpersoners rettigheter i «ekstraordinære situasjoner». Som et eksempel på en ekstraordinær situasjon trekker justisministeren frem vanskelighetene med å oppfylle barns rett til grunnskoleopplæring under den såkalte flyktningkrisen i 2015.
Jussbuss bistår daglig mange av de som allerede sliter tungt med å hevde sine grunnleggende rettigheter. Vi reagerer både på det prinsipielle maktfordelingsspørsmålet som reiser seg, nemlig ideen om å fravike utgangspunktet om at det er Stortinget som gir lover, og på begrunnelsen til justisdepartementet. I tillegg er vi redde for hvordan en slik «kriselovgivning» vil slå ut overfor våre klienter. Mandatet utvalget har fått, tyder på at vi er i ferd med å miste grepet både om grunnleggende rettsstatlige verdier, og om hva en krise faktisk innebærer.
Det ser ikke ut til at det skal mer til enn at det kommer litt flere asylsøkere enn vi er vant til, før grunnleggende rettigheter settes i spill. Vi så hvordan krisestemningen ble pisket opp i 2015, Stortinget mistet hodet og vedtok stygge rettighetstap for asylsøkerne som kom over grensa på Storskog. Situasjonen viste at Stortinget på ingen måte var den proppen i systemet som Regjeringen legger til grunn, og derfor er det heller ikke noe behov for utvalget regjeringen har satt ned.
Storskog 2015 er derimot et perfekt eksempel på at politikere blander sammen det som er tvingende nødvendig med det som er politisk opportunt. Alle konstitusjonelle overtramp skjer i mer eller mindre innbilte kriser. Hvis kriser skulle muliggjøre ellers ulovlige rettsbrudd, kommer politikerne alltid til å finne en krise. Poenget med å vedta rettighetsregler er å sikre borgerne et vern, og temme dette instinktet. Når alt er rosenrødt oppfyller vi gjerne rettighetene selv om vi ikke absolutt må.
Mange rettigheter er jo ikke særlig aktuelle eller verdifulle før de faktisk settes på prøve. Ta for eksempel retten til liv, som er nedfelt blant annet i Grunnloven § 93. I Norge er dette stort sett ikke problematisk. Få går rundt og er bevisste på at vi utøver retten til liv i hverdagen.
Hadde vi derimot kommet i en situasjon der staten hadde problemer med å ivareta borgernes rett til liv, hadde vi satt pris på at nettopp denne retten er lovfestet, og det med såpass høy rang at det ikke bare er å sette den til side fordi Stortinget blir litt stressa. Problemet er; om vi først åpner for slik fullmaktslovgivning som utvalget skal undersøke, vil det bli verre å finne grensen for hvilke rettigheter som skal kunne settes til side. Det starter med asylsøkeres rett til grunnskoleopplæring, men hvor setter vi grensen?
Når det åpnes for å suspendere eller modifisere enkeltpersoners rettigheter i så spesifikke situasjoner som Listhaug nevner, aner vi dessuten at noen gruppers rettsvern kommer til å leve farligere enn andres. Når ministeren bruker den såkalte flyktningkrisen til å begrunne fullmaktslovgivning, er det all grunn til å lure på hvem sine rettigheter som skal kunne suspenderes og modifiseres. Skillet mellom «oss» og «dem» settes på spissen, der «oss» kommer seg unna rettighetsinnskrenkelser, mens rettsvern kan bli et spørsmål om liv og død for «dem».
Problemstillingen er på ingen måte teoretisk. Den moderne staten er stor og høyteknologisk, med en nærmest ubegrenset mulighet til å gripe inn i enkeltpersoners liv. I utlendingssaker og fengselssaker er menneskerettigheter i Grunnloven og konvensjoner ofte det eneste som står mellom Jussbuss sine klienter og urimelige tvangsinngrep. At det er «trivielle» lover som plan- og bygningsloven og opplæringsloven regjeringen bruker som eksempler, endrer ikke dette. Respekten for den konstitusjonelle og demokratiske prosess må være take-it or leave-it.
Den typen lovgivning regjeringen tilsynelatende ønsker seg fra det nylig nedsatte utvalget flytter makten fra demokratisk valgte organer til hvem enn som sitter med definisjonsmakten over hva en krise er og når den foreligger. Det er unødvendig, udemokratisk og farlig. Det er en grunn til at vi nedfeller rettigheter i tunge røde bøker, og ikke på whiteboards. De skal ikke kunne viskes ut når de blir ubeleilige.
Tekst: Tonje Lilaas Larsen, daglig leder i Jussbuss.