Styrk vernet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet!

Skrevet av Monica Angell, saksbehandler i Jussbuss

Det er vanlig å karakterisere det norske arbeidsliv som både godt, ryddig og velfungerende. Likevel er det nok mange som ikke er klare over det store omfanget av sosial dumping, arbeidslivs- og foretakskriminalitet som finner sted i visse bransjer. Slik kriminalitet og useriøse forhold i arbeidslivet har i tillegg utviklet seg i retning av å bli mer systematisk og organisert, hvor virksomheter bevisst og profittmotivert utnytter svake arbeidstakere.

Denne tendensen er bakgrunnen for at dagens regjering har startet arbeidet med å gjennomføre en storrengjøring i arbeidslivet. Jussbuss ønsker dette velkomment – det er å overtid å komme i gang allerede.

Lønnstyveri er nå kriminalisert og inntatt i straffeloven, og lovforslag for å sikre faste, hele stillinger er sendt på høring. I tillegg til lovregulering, skal tilsynsordninger bidra til å bekjempe arbeidslivskriminalitet. For eksempel plikter Arbeidstilsynet å påse at virksomheter ivaretar sitt ansvar etter arbeidsrettslig lovgivning, og etaten har et samarbeid med NAV, politiet og Skatteetaten (A-krim samarbeidet) for å avdekke tilfeller av arbeidslivskriminalitet, innhente kunnskap og kontrollere virksomheter.

Selv om slike tilsyns- og sanksjonsordninger er viktige for å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, er det viktig å erkjenne at disse først og fremst fungerer på et samfunnsnivå og at effektiviteten i stor grad avhenger av at etatene har tilstrekkelig kapasitet og ressurser til å utføre sitt mandat. For den enkelte arbeidstaker som ikke har en fagforening i ryggen har realiteten vist seg å være at det ikke eksisterer et tilfredsstillende verneapparat som sikrer at den enkelte selv kan stå opp mot slik kriminalitet på et individuelt nivå. I regjeringens arbeid fremover er det derfor helt nødvendig at det norske regelverket tar inn over seg realitetene, og setter arbeidstakeren i stand til å stå opp mot en useriøs arbeidsgiver på egen hånd. Slik vil man få en mer effektiv beskyttelse mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

For å styrke arbeidstakers posisjon, er det essensielt å legge til rette for at den enkelte selv kan stå opp mot tilfeller av lønnstyveri.  I vår saksbehandling utgjør saker om manglende utbetaling av lønn og feriepenger nesten 1/3 av alle arbeidsrettslige saker vi behandler. Lønnstyveri er dermed den formen for arbeidslivskriminalitet vi ser arbeidstakere blir utsatt mest for, og har i tillegg en sterk sammenheng med øvrig arbeidslivskriminalitet. Denne formen for kriminalitet er også den som i de fleste tilfeller rammer arbeidstakere hardest ettersom lønn er ment å sikre livsoppholdet. Ved manglende utbetaling etterlates arbeidstakere dermed i en sårbar situasjon og maktubalansen i arbeidsforholdet blir svært fremtredende.  

For å gjøre arbeidstakere i stand til å stå opp mot lønnstyveri er naturligvis fagorganisering viktig. Ved å være fagorganisert vil arbeidstakere som regel få gratis hjelp fra fagforeningen i arbeidsrettssaker. I 2020 viser statistikken imidlertid at organisasjonsgraden i Norge er omtrent 50%.[1] Dette betyr at så mye som halvparten av norske arbeidstakere faller utenfor det organiserte arbeidslivet og ikke har en fagforening i ryggen som er behjelpelig i det man blir utsatt for overtramp fra arbeidsgiver.  For uorganiserte arbeidstakere er det spesielt viktig at det eksisterer tilfredsstillende ordninger og tiltak, slik at denne gruppen kan få nødvendig hjelp. I denne forbindelse er det særlig tre forhold som vil kunne bidra til å styrke den enkelte arbeidstakers mulighet til å bekjempe lønnstyveri på et individuelt nivå.  

Først og fremst er det helt grunnleggende for den enkeltes mulighet til å stå opp mot arbeidsgiver at saker om lønnstyveri faller inn under den offentlige rettshjelpsordningen.  I norsk rett er lønn likestilt med et ordinært pengekrav, og den rettslige inndrivelsesprosessen oppleves som avskrekkende for den enkelte fordi prosessen er både dyr og tidkrevende. I tillegg krever inndrivelsen inngående kjennskap til sivilrettslige prosessregler, regler om verneting, insolvens, prosessrisiko og selskapsrettslige problemstillinger som en alminnelig arbeidstaker ikke kan forventes å ha kunnskap om. For mange vil rettslig bistand derfor være helt avgjørende for å få inndrevet den lønnen de har krav på. I NOU 2020: 5 om støtte til rettshjelp har Justis- og beredskapsdepartementet foreslått å innta saker om manglende utbetaling av lønn og feriepenger i rettshjelpsordningen. At regjeringen følger opp forslaget vil være et avgjørende steg i riktig retning for å styrke den individuelle beskyttelsen for uorganiserte arbeidstakere.

I tillegg er det behov for en offentlig førstelinjetjeneste som kan gi veiledning om lønnsinndrivelsesprosessen for de arbeidstakere som på grunn av for høy inntekt faller utenfor rettshjelpsordningen. I dag eksisterer det flere rettshjelpstiltak som tilbyr gratis rettshjelp til privatpersoner. Jussbuss er et av disse tiltakene. Fellesnevneren for disse tilbudene er imidlertid at organisasjonene baserer seg på stor grad av frivillighet fra både jurister og studenter. Det forhold at slike tiltak eksisterer, viser at det er et samfunnsbehov for et lavterskel minstetilbud som arbeidstakere kan ta kontakt med for å få oversikt over sin rettsposisjon. En slik tjeneste kan ikke eksistere utelukkende ved at frivillige studenter og jurister bruker sin fritid på å tilby slik rettshjelp, og staten må derfor finansiere en førstelinjetjeneste bestående av de eksisterende rettshjelpstilbudene og drevet av ferdigutdannede jurister slik at arbeidstakeres individuelle beskyttelse mot useriøse arbeidsgivere styrkes.

Til slutt er det viktig at lønnsinndrivelsesprosessen forenkles. Vår erfaring i Jussbuss er at den alminnelige arbeidstaker, slik ordningen er i dag, hverken har økonomi, tid eller kompetanse til å drive inn lønnskrav som urettmessig blir tilbakeholdt av arbeidsgiver. På denne bakgrunn er det mange arbeidstakere som rett og slett ikke går videre med prosessen, og arbeidsgivere kan derfor tjene penger på lønnstyveri uten stor risiko. Inndrivelsesprosessen for ordinære pengekrav gir dermed ikke arbeidstakerne et effektivt vern mot lønnstyveri. Noen tiltak som Jussbuss har sett potensielt kan bidra til å forenkle prosessen er blant annet å etablere en effektiv lavterskelløsning for behandling av lønnskrav, gi utvidet lønnsgarantiordning slik at staten overtar de åpenbare lønnskravene og gi rabattert gebyr hos Namsfogden når tvangsgrunnlaget er rettskraftig dom.

Som vi ser – det er viktig at staten forholdet seg til realiteten av hvilken beskyttelse den enkelte arbeidstaker har mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Det er bra at vi har allmennpreventive tilsyns- og sanksjonsordninger som fungerer på et samfunnsplan. For den uorganiserte arbeidstaker har imidlertid staten en vei å gå for å sikre at disse på et individuelt nivå kan stå opp, og er beskyttet mot, useriøse forhold i arbeidslivet.


[1] https://www.arbeidslivet.no/Lonn/Fagorganisering/Organisasjonsgrad-og-tariffavtaledekning/

Advertisement

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s