Er lovendring nok for å ivareta rettssikkerheten?

Skevet av Sanna Hald Vorren, medarbeider i Jussbuss.

Bildet er fra NOU 2021: 8, illustrasjonskreditering: Bjørn Sæthen, 07 Meida AS.

Den største rettspolitiske skandalen i Norges historie ble et faktum den 28. oktober 2019, da det ble holdt en pressekonferanse hvor det kom frem at både NAV, Arbeids- og sosialdepartementet og domstolene hadde feilpraktisert EØS-reglene på trygderettens område. Flere hadde blitt urettmessig dømt for trygdesvindel, fått tilbakebetalingskrav og mottatt vedtak om avkortning, stans og avslag på ytelser. Skandalen viste at det må gjøres mer for å synliggjøre EØS-forpliktelsene våre, og styrke rettsikkerheten for dem som påvirkes av reglene.  

Vi markerer i disse dager to år siden NAV-skandalen ble kjent for hele Norge. Det kan argumenteres for at det har blitt gjort for lite for å rydde opp i skandalen, og for å hindre en ny. Vi kunne blant annet lese i Klassekampen 23. oktober at uskyldige dømte enda ikke er frifunnet.[1] Dette til tross for at et enstemmig Høyesterett i storkammer i sommer avsa dom hvor de slår fast at reglene har blitt praktisert feil helt tilbake til EØS-avtalens ikrafttredelse i 1994.[2] De berørte får heller ikke kompensasjon for tort og svie.[3]

En ting myndighetene imidlertid har gjort er å nedsette trygdekoordineringsutvalget som kom med NOU 2021: 8 tidligere i år. Utvalget har sett på hvordan trygdekoordineringsavtalene som Norge har forpliktet seg til kan gjennomføres og synliggjøres i lovverket på en måte som gjør at man unngår flere «EØS-skandaler» i fremtiden. Utredningen og forslagene er gjennomgående gode. Utvalget foreslår tre hovedgrep: (1) å gjennomføre trygdeforordningene på lovs nivå, (2) å utstyre trygdelovgivningen med «folkerettsmarkører» og (3) å endre oppholdskravene for sykepenger, pleiepenger og arbeidsavklaringspenger.

Det at Norges trygdeforpliktelser gjennom EØS-samarbeidet er en forordning, og ikke et direktiv, innebærer at den skal gjennomføres i norsk rett «som sådan». Forordningene må derfor inkorporeres i norsk lov eller forskrift gjennom henvisning. Dette betyr at man ikke kan implementere reglene direkte i loven eller tilpasse den for å gjøre den mer forståelig. Utvalgets forslag om å gjennomføre forordningene på lovs nivå i stedet gjennom forskrift, er et godt grep. Det vil likevel ha en begrenset betydning for synliggjøringen av EØS-forpliktelsene. Det er derfor et stort behov for å supplere endringene med andre tiltak. Når Norge har bestemt seg for å være en del av det europeiske samarbeidet er man nødt til å implementere tiltak utover loven på en slik måte at det tilfredsstiller befolkningens rettssikkerhet.

Utvalget peker videre på en rekke tiltak som vil være formålstjenlige. Blant annet foreslår de å utarbeide og publisere en konsolidert og EØS-tilpasset oversettelse av forordningene, oppdatere og gjennomarbeide NAVs rundskriv og synliggjøre tolkningstvil i disse. Spesielt idéen om en nettbasert «Trygde-ABC» er god. Det er ikke tvil om at mange søker til nettsiden, ikke lovteksten, for å finne ut av sine trygderettigheter og –plikter. Slik nettsiden er nå, er informasjonen om trygdekoordineringsregler mangelfull og langt mindre tilgjengelig enn informasjon om nasjonal trygdelovgivning.

En annen utfordring er at det i dag ikke gjelder noen generell plikt til å kommunisere med brukere på deres eget språk. Gjennom saksbehandlingen møter Jussbuss mange brukere med utenlandsk bakgrunn. Mange av disse sliter dessverre ofte med å forstå sine rettigheter og plikter, noe som kan resultere i dramatiske tilbakebetalingskrav. Da brudd på folketrygdloven kan medføre alvorlige sanksjoner, er det helt nødvendig og på høy tid at informasjonen blir presentert på flere språk, både på engelsk og på språkene til de største innvandrergruppene fra EØS. Aller viktigst vil dette styrke rettsikkerheten til den enkelte, men det vil også kunne være ressursbesparende for NAV. Dersom flere forstår rettighetene og pliktene sine på et tidlig stadium, vil dette kunne spare etaten for unødvendig prosess og kanskje redusere antall henvendelser.

Også tilgangen på selve loven er for dårlig i dag. Majoriteten av Norges befolkning har ikke tilgang på Lovdata Pro. Dette krever et abonnement som koster minst 8500 kroner i året.[4] Dersom man først er så heldig å ha denne tilgangen, vil man kanskje ha erfart at det er utfordrende å navigere seg i internasjonale rettskilder. Et annet tiltak vil derfor være å implementere de funksjonene som finnes i Lovdata Pro for nasjonal lovgivning, for de internasjonale rettskildene. Dette omfatter direktelenkene til relevante forskrifter, forarbeider, rundskriv og rettsavgjørelser, som ligger tilknyttet til hver enkelt paragraf. Helst burde disse funksjonene og tilgangen på de relevante rettskildene bli tilgjengelige for alle, uten betalingsmur.

I tillegg til de nevnte forslagene er det helt nødvendig at flere trygdemottakere får juridisk bistand i trygdesaker gjennom rettshjelpsordningen. Folketrygdloven og trygdekoordineringsinstrumentene er komplekse regelverk, og rettslig bistand er ofte avgjørende for å kunne vurdere hvorvidt det er grunnlag for å klage på et vedtak eller ikke. I dag er det en svært liten andel av befolkningen som dekkes av den nasjonale rettshjelpsordningen. NAV-skandalen viste at selv ikke profesjonelle aktører alltid klarer å navigere seg i regelverket, og det er derfor er det helt urimelig å forvente at den enkelte trygdemottaker skal klare det.

I utgangspunktet skal det gis fri rettshjelp i saker som springer ut av aktive vedtak etter folketrygdloven. I realiteten er det likevel svært få brukere som får hjelp med slike saker, siden inntektsgrensene er så lave at svært få kvalifiserer for fri rettshjelp. Selv uføretrygdede vil tjene for mye for å ha krav på bistand! Dette betyr i praksis at tilgangen til rettshjelp i trygdesaker er fraværende. De fleste blir overlatt til seg selv eller frivillige rettshjelptiltak i møte med myndighetene i slike saker. Hvis flere hadde fått bistand av en advokat i trygdesaken sin ville det trolig avbøte feilpraktisering av Norges internasjonale forpliktelser. Å endre rettshjelpsordningen slik at flere dekkes av ordningen er derfor et helt nødvendig supplement til de foreslåtte lovendringene. Vi trenger en førstelinjetjeneste for juridiske spørsmål og høyere inntektsgrense for behovsprøvd fri rettshjelp!


[1] https://klassekampen.no/utgave/2021-10-23/fortsatt-ikke-fri

[2] https://rett24.no/articles/enstemmig-storkammer-nav-feil-siden-1994 og https://lovdata.no/dokument/HRSTR/avgjorelse/hr-2021-1453-s)

[3] https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/865Mlx/alle-nav-ofre-har-faatt-avslag-paa-soeknad-om-kompensasjon-for-tort-og-sv

[4] https://lovdata.no/tjenester/pro/pris

Advertisement

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s