Hasteinnstramminger i utlendingsretten

Teksten er skrevet av Anela Ferati, styremedlem i Rettspolitisk forening

De problematiske sidene ved hasteinnføringen av endringer i utlendingsregelverket

Som ledd i budsjettforhandlingene fikk Frp gjennomslag for en lovendring som skal innebærer en økning av bokravet for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år. Regjeringspartiene og Frp i tillegg har blitt enige om at stønaden utlendinger mottar når de går på introduksjonsprogram ikke skal medregnes som inntekt ved søknad om familiegjenforening. Som for så mye annet, virker det som om korona-tåken har ført til at disse endringsforslagene ikke fikk mye oppmerksomhet.

Siv Jensen viste til at hasteinnføringen ikke er problematisk fordi lovendringen tidligere har gått gjennom alle nødvendige formalia. Det hun omtaler som «formalia» er i realiteten prosessene som er på plass for å sikre at alle sider ved et forslag er godt utredet og at alle berørte parter har fått muligheten til å sende inn sine innspill. Da en liknende lovendring ble behandlet i 2015-2016 var det mye enklere å få permanent oppholdstillatelse, og selv da ble forslaget nedstemt i Stortinget. Ved å omgå viktige demokratiske prosesser har man nå mistet muligheten til å se hvilke alvorlige konsekvenser disse forslagene vil ha for både individene som rammes og storsamfunnet for øvrig.

Det første endringsforslaget ble av Jensen begrunnet med at utlendingsmyndighetene skulle gis mer tid til å avdekke juks, og at det vil bli enklere å sende flere kriminelle flyktninger ut av landet. Slik loven er i dag kan det Jensen kaller for juks føre til utvisning selv der flyktningen har fått norsk statsborgerskap. Økningen av bokravet vil dermed ikke ha noe å si for kriminalitetsforebygging, slik hun antar.

Andre konsekvenser er blant annet at en forlenget utrygghet for både flyktninger og folk med annet oppholdsgrunnlag virker integreringshemmende. Det er en klar forutsetning for viljen til å integrere seg og å lære seg det norske språket, at en opplever en stabilitet og trygget knyttet til ens oppholdsrett. Videre vil endringsforslaget føre til en svekkelse av rettssikkerheten for folk med dårlige arbeidsforhold eller de som mishandles av sine ektefeller. Deres oppholdstillatelse er direkte knyttet til jobben eller ekteskapet, og det strenge utlendingsregelverket gjør at de vanskelig kan beholde sine oppholdstillatelser dersom de bytter jobb eller drar fra ektefellen.

Begrunnelsen for det andre endringsforslaget er at det ikke skal være skattebetalerne som forsørger familien, men at den som henter sin familie til Norge må greie det selv. Konsekvensen av endringsforslaget blir derimot at folk heller velger å jobbe for å oppfylle inntektskravet, enn å delta på introduksjonsprogram og lære å seg norsk. Dette må ses i sammenheng med de integreringshemmende konsekvensene av det første forslaget.

Nå er det en gang slik at flertallet i Stortinget har stemt for dette lovforslaget. Det ville kanskje heller ikke ha hatt så mye å si om lovendringen fulgte vanlig prosedyre ved at den både ble sendt ut på høring og komitebehandlet. Landet står tross alt nå midt i en pandemi og regjeringen måtte finne kreative måter for å få på plass en ordentlig avtale. Vi må alle likevel spørre oss selv om dette er gode nok unnskyldninger for å rettferdiggjøre tilsidesettelsen av viktige demokratiske prosesser.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s