Fire områder der kriminalomsorgen svikter kvinner

Fire områder der kriminalomsorgen svikter kvinner

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) besøker jevnlig fengsler der kvinner soner. Vi erfarer at kvinners soningsforhold verken oppfyller de internasjonale eller nasjonale idealer og regler. Sivilombudsmannen avdekket i 2016 flere brudd på regler som er ment å ivareta de innsattes behov. I dag, fire år senere, er altså ikke situasjonen noe annerledes. Staten må ta grep for å bedre situasjonen til kvinner i fengsel.

Straff skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, motvirker nye straffbare handlinger, er betryggende for samfunnet og sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold innenfor disse rammene.[i] Mange kvinner i fengsel opplever imidlertid soningsforholdene som en form for dobbeltstraff.

For at kvinnene skal kunne mestre overgangen tilbake til samfunnet utenfor murene, må kriminalomsorgen legge til rette for det. Det følger av loven, men her svikter kriminalomsorgen kvinnene. Kriminalomsorgen må særlig ta grep på følgende fire områder:

  1. Isolasjon

Isolasjon er svært inngripende overfor den enkelte, nedbrytende, og har potensiale til alvorlig skade overfor de som blir utsatt for det. Derfor er det så viktig at prinsippet om at ingen skal underlegges strengere restriksjonsnivå enn det som er nødvendig, overholdes.

Sivilombudsmannen har imidlertid vist til en utstrakt bruk av både lovlig og ulovlig isolasjon i norske fengsler (2018). JURK erfarer at mange opplever isolasjon i praksis, men som ikke defineres som dette i lovverket. Blant annet erfarer vi at kvinner blir satt på avdelinger med et høyere restriksjonsnivå enn det de er tiltenkt, på grunn av plassmangel i fengselet, eller på avdelinger der de ikke har noen andre kvinnelige medfanger. JURK erfarer også at kvinner låses inn for å beskyttes mot mannlige innsatte, eller at menn prioriteres i fellesskap, og således nedprioriteres kvinner fordi de utgjør en minoritet i fengsel. Videre soner ofte kvinner langt fra hjemstedene sine, noe som gjør kontakten med familie og venner utfordrende. Dette kan i praksis utgjøre isolasjon.

Alle kvinner må sikres et faktisk sosialt fellesskap under soning hvis nasjonale og internasjonale idealer skal nås, og hvis straff skal virke etter sin hensikt.

  1. Helsetilbud

Innsatte har rett på nødvendig helsehjelp, på lik linje med personer utenfor murene.[ii] På dette punktet svikter også kriminalomsorgen kvinner. Sivilombudsmannen viser til at oppfølgingen av kvinner i fengsel er dårligere enn oppfølgingen av menn. Omtrent 50% av kvinner i fengsel har opplevd overgrep i løpet av livet. Mange sliter psykisk, har fysiske plager, eller rusrelaterte problemer. Det haster å styrke helsetjenestene i fengsel.

Helsedirektoratet arbeider med en ny helseveileder for kriminalomsorgen. Her bør kvinner sikres nødvendig oppfølging og individuelt tilpasset helsehjelp. Kvinner har særskilte helsebehov som må spesifiseres i veilederen, eksempelvis hva gjelder graviditet, prevensjon og underlivsplager. Kvinnene må også sikres tilgang til en kvinnelig lege. Kvinnenes forhistorie kan gjøre det vanskelig å forholde seg til en mannlig lege.

Kvinner i fengsel må sikres et likeverdig helsetilbud som den øvrige befolkningen.

  1. Arbeidstilbud

Hvis fengselsstraff skal virke preventivt, er det avgjørende at soningen gir mening og at den innsatte gis rom til å vokse og mestre i fengsel. Her bør utdanning og arbeidstrening være sentrale tilbud. Alternativt er det svært enkelt å havne tilbake i det kriminelle sporet, naturligvis.

JURK erfarer dessverre at kvinner ikke får tilstrekkelig med arbeidstrening. I noen fengsler er arbeidsoppgaven å skru muttere på skruer og legge dem i en boks. Dette gir ikke reell arbeidstrening, og virker nedverdigende. Det bør stilles flere krav til kvalifiserende, kompetansegivende og utviklende arbeid. I dag er tilbudene svært variert der kvinner soner.

Kriminalomsorgen må gjennomgå arbeidstilbudene i kvinnefengslene.

  1. Nettverk

Kvinnene har behov for et nettverk å vende tilbake til etter soning. Mange har verken kontakt med familie eller venner under soning. Nærhetsprinsippet, som går ut på at innsatte skal få sone nært hjemstedet sitt og familien sin, oppfylles sjeldent. Avstand, økonomi og mangel på andre ressurser, setter stopper for besøk i fengselet. Særlig der den innsatte har venner og familie i utlandet, er det en stor risiko for tap av nettverk under soning.

JURK etterlyser økt bruk av videosamtaler i fengsel, slik at kvinnene gis mulighet til å se og høre familie og venner, også når de ikke får besøk. I 2020 bør ikke det være så vanskelig eller avhenge av for mange ressurser.

De som sitter i fengsel har på ulike måter havnet på utsiden av samfunnet for øvrig. Når helse, arbeid og nettverk anses sentralt for resten av befolkningen, må vi innse at det er enda viktigere for personer i fengsel. De innsatte skal tilbakeføres til samfunnet, og en god tilbakeføring krever gode soningsforhold. Som alltid er det behov for flere ressurser til kriminalomsorgen, men det er også viktig å prioritere ressursene som allerede er, riktig.

Teksten er skrevet den 06.03.20 av Astrid Tønnessen Flåtåmo og Veronika Wiese, medarbeidere i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

[i] Straffegjennomføringsloven § 2
[ii] Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a og 2-1 b

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s