Jigsaw – informasjonssamfunnets redning?

I dagens raskt utviklende tekno-digitale verden kan radikalisering og voldelig ekstremisme forstås som brikker i et puslespill. Puslespillmetaforen skildrer hvordan dagens tekno-digitale verden er gjennomsyret av informasjon. Alt vi foretar av søk i Google-tjenester, liker på Facebook eller titter på i YouTube – ekstraheres, registreres, kategoriseres og benyttes for ulike formål (Lupton, 2015). Informasjon går hånd i hånd med kunnskap, og for Foucault var kunnskap og makt uløselig forbundet med hverandre, og en rekke «disipliner» eller praksiser skaper kunnskap og makt (Lyon, 2007:83). Således blir kunnskap et middel for tilsyn og administrering, og gjør mennesker innenfor disse praksisene mottagelige for intervensjon eller styring (Lyon, 2007:83-4). Innholdet vi publiserer og de digitale sporene vi legger fra oss på ulike sosiale medieplattformer, som cookies, algoritmer og stordata (big data), bidrar til at verdens befolkning kan lettere håndteres og styres. Klassifisering blir en form for maktteknikk, fordi det gjør flere enheter kjent på bestemte måter, slik at de håndteres på riktig måte (Lyon, 2007). Klassifiseringsteknikker som oppstår i kjølvannet av kommersiell stordata tilrettelegger for en ny type styring, og som ikke lenger drives og forvaltes av rettsstaten.

Andrejevic og Gates (2014:6-8) peker på at denne typen stordataovervåkning kun er tilgjengelig for de som har tilgang til databasene og prosessorkraft. Overvåkningen forutsetter kontroll over prosessering, innsamling og lagring av infrastruktur for å akkumulere og deponere store mengder data som igjen skal avgi nyttige mønstre. Makten som stordataaktører innehar er således strukturelt asymmetrisk; formene for kunnskap slike databaser genererer er ikke en delbar forståelse av verden, men en handlingsbar intelligens laget for å svare på spørsmålene til de som kontrollerer databasene (Boyd og Crawford 2012). Jin (2015) bemerker i tråd med dette hvordan det er detaljene av stordata som innsamles som gjør aktører som Google så mektige. Google innehar en enorm makt i form av å besitte data om nærmest enhver – også de som søker på og fordyper seg i radikalt materiale. Google har dermed en viktig rolle når det kommer til å definere hva som inngår i radikalt materiale og ikke.

Vår daglige, virtuelle tilstedeværelse skaper såkalte «data doubles» (Haggerty og Ericson, 2000:613; Lupton, 2015), heretter «datakropper». I den digitale data-økonomien som har vokst frem foregår en skyggelegging av makt – den er ikke lenger lett gjenkjennelig på grunn av dens usynlige og tatt-for-gitt natur (Lupton, 2015). Vi godtar vilkår og betingelser i hytt og pine uten egentlig å forstå hva vi godtar og gir bort, og dette har konsekvenser. Kommersielle aktører som Google besitter enorme databaser bestående av kunders dataprofiler og datakropper, og disse kan selges videre (Vaidhyanathan, 2011). Informasjon og data har blitt valuta, og Google bestemmer selv i hvilke tilfeller de gir ut data til myndigheter eller andre aktører. Dersom et datterselskap av Google selges videre, følger også ens data med (Vaidhyanathan, 2011). Hva slags implikasjoner har dette for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme?

Jigsaw, en teknologiinkubator eid av Google, har tatt på seg oppdraget med å snu et tilsynelatende overhengende negativt narrativ, til noe positivt. Google har i årevis blitt beskyldt for å stå bak muliggjøringen av radikalisering over nett. Antiradikaliseringstiltak som inngår i Jigsaw kan av den grunn ses på som et forsøk på å snu dette narrativet. Et slikt forsøk er en tekno-digital omdirigeringsmetode kalt Redirect Method, hvor «ville-blitt-radikaliserte» tilbys vestlig-vennlig innhold innpakket i YouTube-videospillelister med innhold som diskrediterer IS-propaganda. Kort oppsummert kan omdirigeringsmetoden ses på som Foucauldiansk-inspirert tekno-digital selvdisiplinering, hvor utpekte brukere serveres videomateriale som skal lede til kritisk refleksjon med håp om å snu den radikale tankegangen før det går galt. Selv om forsøket kan roses, er det også flere momenter som gjør at man setter spørsmålstegn ved intensjonene til Jigsaw og Google. Et problematisk element ved omdirigeringsmetoden omhandler hvordan alt av materiale Jigsaw omdirigerer brukere til – befinner seg på egeneide plattformer som Google selv eier, i dette tilfellet YouTube. Det utpreger seg her et kommersielt aspekt, og forebyggingsfeltet kan tolkes som et nytt økonomisk marked hvor Google kan herske ene og alene, ettersom ingen kan konkurrere med dem og deres datamengder. Google tjener penger på antall sideanvisninger og hvor lenge mennesker iakttar videoer på YouTube. Således tjener de både penger på at mennesker oppsøker og iakttar radikalisert materiale på deres plattformer, så vel som antiradikaliserende innhold. Jigsaw og Google besitter data om millioner av mennesker som ingen andre har – ved å skape programmer med utgangspunkt i data om mennesker det er krevende å skaffe seg data om, får selskapene et mektig fortrinn, samstundes som det former grunnlag for en avgjørende rolle for hvordan antiradikalisering burde utformes og utføres.

Teksten er skrevet av Atle Bekken. Atle leverte høsten 2019 masteroppgave om kommersiell stordata sitt inntog innen forebygging, ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.

 

 

Litteraturliste

Andrejevic, M. og Gates, K. (2014): Big Data Surveillance: Introduction. Surveillance and Society 12(2): 185-196.

Boyd, D. og Crawford, K. (2012). Critical Questions for Big Data. Provocations for a cultural,
technological, and scholarly phenomenon. Information, Communication and Society 15(5):
662-679.

Haggerty, K. D. og Ericson, R. V. (2000). The surveillant assemblage. British Journal of Sociology 51(4): 605-622.

Jin, D. Y. (2015). Digital Platforms, Imperialism and Political Culture. New York/London: Routledge.

Lupton, D. (2015). Digital sociology. Routledge: New York.

Lyon, D. (2007). Surveillance studies: An overview. Cambridge: Polity Press.

Vaidhyanathan, S. (2011). The Googlization of Everything (and Why We Should Worry). Berkeley: University of California Press.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s