Kriminalomsorgen er en dårlig rollemodell for de unge lovbryterne

Hvordan kan vi forvente at de unge lovbryterne skal respektere andre menneskers grunnleggende rettigheter, når kriminalomsorgen ikke gjenspeiler disse menneskerettighetsverdiene i de daglige erfaringene til barna?

Et helt grunnleggende rettsstatsprinsipp er at inngrep i den personlige frihet krever hjemmel i lov. Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) stiller i tillegg et krav om «quality of law», som betyr at loven må sette klare rammer for myndighetenes skjønnsutøvelse. Stortinget, som lovgivende myndighet, kan etter dette ikke delegere tilnærmet ubegrenset lovgivningsmyndighet til utøvende myndighet til selv å definere samfunnsborgernes rettigheter og plikter.

Etter Menneskerettsloven §§ 2 og 3 er Barnekonvensjonen inkorporert og gjort gjeldende som norsk lov og går, ved motstrid, foran annen nasjonal lovgivning. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig. Barnekomiteen understreker nødvendigheten av å utvikle et barnerettighetsperspektiv i hele statsforvaltningen for å få til en effektiv gjennomføring av Barnekonvensjonen. Dette fordi barn ofte er uten egen stemme og har mindre mulighet enn voksne til å føre en sterk sak for sine egne interesser. Dersom hensynet til barn ikke er fremhevet, har det ifølge Barnekomiteen en tendens til å bli oversett.

Den fulle anvendelsen av begrepet «barnets beste» og EMDs krav om «quality of law» krever etter dette en rettighetsbasert tilnærming hvor lovgivende, utøvende og dømmende makt systematisk gjennomgår og vurderer hvorvidt og i hvilken grad barns rettigheter og interesser er ivaretatt i eksisterende lovverk, herunder FNs regler, retningslinjer og minstestandarder vedrørende unge som begår kriminalitet.

Frihetsberøvelse er det kraftigste virkemidlet staten kan ta i bruk overfor dets borgere og stiller derfor særlige krav til rettsvern. FNs spesialrapportør mot tortur påpeker at på grunn av «the unique vulnerability of children deprived of their liberty» har de krav på «higher standards and broader safeguards for the prevention of torture and ill-treatment».

Til tross for et slikt krav om særskilt rettsbeskyttelse i form av en rettighetsbasert lovgivning har de unge lovbryterne fra det første ungdomsfengslet åpnet i 2009 og fram til januar 2018, da retningslinjene med et særskilt tilpasset skjønn i forhold til unge kom på plass, vært underlagt straffegjennomføringslovens voksenbaserte fullmaktslovgivning og dens delegasjon av skjønn til Kriminalomsorgen til selv å definere barns rettigheter.

Ungdomsfengslene skal ta imot gutter og jenter, varetektsfengslende, fengselsdømte og forvaringsdømte. Alle med et rettskrav på særskilt tilrettelegging. Ungdomsfengslene settes dermed i en bortimot umulig situasjon i forhold til å etterleve de rettslige forpliktelser om å ivareta hensynet til «barnas beste».

Ungdomsfengslene er rettslig forpliktet til å legge til rette for et helhetlig og sammenhengende læringsmiljø basert på miljøarbeid og miljøterapi. Dette innebærer en aktiv bruk av fellesskapet og miljøet til å forme og påvirke den enkelte unge til å endre sitt kriminelle handlingsmønster. Det er rettssikkerhetsmessig problematisk å plassere unge varetektsinnsatte i et slikt læringsmiljø.

Etter Barnekonvensjonen artikkel 40 har unge som varetektsfengsles, som en minstegaranti, krav på å bli behandlet som uskyldig inntil det motsatte er bevist i henhold til lov. Barnekomiteen understreker at etterlevelsen av dette prinsippet er helt grunnleggende for å beskytte barns menneskerettigheter, herunder kravet om rettferdig rettergang. Etter Den europeiske komité for forebygging av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (CPT) sitt syn, innebærer en fullstendig etterlevelse av dette prinsippet at varetektsinnsatte holdes atskilt fra domsinnsatte, slik at de blant annet ikke utsettes for potensiell kriminell innflytelse fra sine dømte jevnaldrende.

Ungdomsfengslene er svært små og tette samfunn hvor de tilsatte aktivt bruker miljøet og fellesskapet til å påvirke den enkelte ungdom gjennom gruppeprosesser. De tilsatte står dermed i fare for, gjennom miljøterapeutisk arbeid, å medvirke til at de varetektsfengslende ungdommene utsettes for kriminell innflytelse i strid med uskyldspresumsjonen.

Barnekomiteen påpeker at unge mennesker generelt er sårbare for press fra jevnaldrende til blant annet å legge til seg en seksuell atferd som innebærer en helsemessig risiko for dem. CPT og Europarådet påpeker at unge kvinnelige lovbrytere som plasseres i fengsel sammen med unge mannlige lovbrytere hvor kvinnene utgjør et mindretall, er spesielt sårbare for seksuelle tilnærmelser fra sine jevnaldrende mannlige innsatte. Ungdomsfengslene er blandingsfengsler ved at de tar imot både unge kvinner og menn. Kvinner utgjør imidlertid et klart mindretall. I følge Likestillings- og diskrimineringsombudet sin rapport «Innsatt og utsatt» av 2017 vil en slik organisering gjøre det vanskelig for kriminalomsorgen å ivareta sine forpliktelser om å beskytte kvinner fra seksuell trakassering, vold og overgrep.

I NOU´en om barn og straff av 2008 vises det til at barns tidshorisont og opplevelse av tid er annerledes enn for voksne. Fengselsstraff virker derfor mer tyngende på barn. Etter Barnekonvensjon og Barnekomiteen skal det derfor legges særskilt vekt på resosialiserings- og rehabiliteringshensynet. I følge FNs minstestandarder for håndtering av ungdomskriminelle (“Beijing-reglene”) innebærer dette at unge lovbrytere skal tilbringe kortest mulig tid i fengsel. Åpne fengsler bør prioriteres fremfor lukkede. Videre bør de unge innvilges prøvetid i størst mulig grad. Etter Europarådets rekommandasjoner innebærer dette at de bør vurderes løslat etter å ha sonet en tredjedel eller halvparten av straffen.

De unges tilbakeføring til samfunnet følger imidlertid i all hovedsak det samme gradvise forløpet som voksne. De påbegynner fengselsstraffen i ungdomsfengsler som tilfredsstiller kravene til fengsler med høyt sikkerhetsnivå og det gjelder ingen særregler for frigang, permisjon og prøveløslatelse, jfr. Straffegjennomføringsloven §10a med retningslinjer.

I retningslinjene presiseres det at hensynet til barnets beste tilsier at det skal utøves fleksibilitet når det gjelder vektingen av det rehabiliterende. At det rehabiliterende skal vektes fremfor det straffende, er imidlertid ikke noe som gjelder spesielt i forhold til unge. Etter Kriminalomsorgsmelding av 2007 – 2008 gjelder dette også i forhold til voksne.

Når progresjonsforløpet og den skjønnsmessige vektingen er den samme, kan vi ikke si at vi etterlever kravene i den internasjonal lovgivning om et særskilt og rettighetsbasert progresjonsforløp.

Når kriminalomsorgen, som skal være rollemodell for lovlydig atferd, ikke etterlever de internasjonale menneskerettighetsstandarder vedrørende de unge lovbryternes krav på rettssikkerhet, kan vi heller ikke forvente at de skal respektere andres menneskerettigheter.

Teksten er skrevet av Sven-Erik Skotte, Høykolelektor ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s