Kan vi snakke sammen?

“Language is not only an instrument of communication or even of knowledge,
but also an instrument of power. A person speaks not only to be understood
but also to be believed, obeyed, respected, distinguished.”

Bourdieu (1977, s.648)

Å dra inn Pierre Bourdieu i et innlegg på Kritisk Juss-bloggen er kanskje ikke umiddelbart opplagt. Jeg lover at jeg kommer fram til noe mye mer konkret enn hans sosiologiske teori. Det er selve budskapet i sitatet som er utgangspunkt for en påstand jeg vil forsvare: at språk er viktig i juss. Viktig for juss. Kanskje til og med at juss er språk.

Å påstå dette er ikke nødvendigvis kontroversielt. Jurister jobber tross alt med for eksempel språk i lovtekster og retorikk i retten. Jeg vil ta det et steg videre og snakke om språk som sosialt fenomen, heller enn bare et verktøy til kommunikasjon. Og om hva det har med juss å gjøre. Det snakker vi for lite om.

En kritisk debatt om rettssikkerhet og svakerestiltes rettsstilling i samfunnet, som Kritisk Juss ønsker å bidra til, tar nødvendigvis opp problemstillinger knyttet til makt og demokrati: Hvem er det som får bestemme, hva bestemmes, hvordan, og for hvem bestemmes det? Og hva betyr dette for ulike gruppers muligheter til å delta i og påvirke samfunnet? Når vi stiller oss denne typen spørsmål, kan, nei, vi også snakke om språk. Det Bourdieu var inne på så tidlig som i 1977 er utgangspunkt for mye av det som i dag kalles for sosiolingvistikk: at språk ikke er et transparent medium som likestilte deltakere bruker til å snakke om en objektiv virkelighet. Det finnes ikke én måte å uttrykke mening på, med ord som har én definisjon og betyr det samme for alle, uansett hvem det er som snakker. Tvert imot: språk er et maktverktøy, og tilgangen til det verktøyet er ikke lik for alle. Språk formidler ikke bare budskap eller informasjon, språk gjør noe: det produserer, reproduserer og til tider utfordrer maktrelasjoner og sosiale strukturer i samfunnet. For å bruke Bourdieus terminologi: ulike aktører med ulik språklig ’kapital’ beveger seg på det lingvistiske ’markedet’, der ikke alt og alle er like mye verdt. Det er derfor språkvitenskapen i dag, bortsett fra å forske på f.eks. setningsoppbygging og språkutvikling, også beskjeftiger seg med å studere språkets rolle i samfunnet.

Når vi forstår språk som sosialt fenomen og anerkjenner at språk produserer og reproduserer samfunnet, så innser vi at språk er viktig for hvordan vi produserer og reproduserer rettsstaten. La meg illustrere det med et konkret eksempel: et politiavhør av en mistenkt. Et av de viktigste momentene i etterforskningsprosessen i politiet. Et politiavhør er – selvfølgelig – en grunnleggende asymmetrisk situasjon, der de ulike partene spiller veldig ulike roller. La oss tenke på avhøret som en språklig hendelse, en interaksjon: det er tross alt først og fremst en samtale mellom to (eller flere) mennesker. Sammenligner vi denne interaksjonen med en ’vanlig’ hverdagslig samtale – si, mellom to venner på en bar – finner vi mange forskjeller. Her er noen eksempler:

  1. Avhøret er diskursivt og fysisk asymmetrisk: én av samtalepartnere bestemmer stort sett når, hvor og hvor lenge det skal snakkes. Den samme parten definerer hva det snakkes om, i hvilken rekkefølge, hvilke emner som er relevante og hvilke som ikke er det, hvem som kan stille spørsmål og når, osv.
  2. Avhøret er ikke bare en samtale mellom de som er tilstede, men det har et annet publikum i tillegg: samtalen lever videre i rettsprosessen i form av en avhørsrapport, og i noen tilfeller vil også opptaket brukes i retten. Dette er noe avhører er bevisst på, og det vil påvirke måten den innretter samtalen på: avhører orienterer seg mot det framtidige publikumet. Mistenkte har derimot hverken kunnskap eller makt til å innrette sine bidrag i samtalen med tanke på dette publikumet.
  3. Et annet viktig og kanskje åpenbart trekk ved avhør er bruken av vanskelig terminologi, såkalt ’legalese’, og prosedurale formuleringer når det for eksempel snakkes om mistenktes rettigheter. De ulike partene har ulik adgang til det språklige repertoaret som er relevant i denne situasjonen. For eksempel omtales mistenktes rett til å ’la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken, herunder ved politiets avhør av ham’ (Påtaleinstruksen 1985, §8-1 annet ledd): en formulering som inneholder mindre-frekvente ord som ‘herunder’, og også er det som på fagspråket kalles ‘syntaktisk komplekst’, fordi den har mange ulike setningsledd og en passiv konstruksjon.
  4. Utover selve samtalen er også konteksten viktig: avhøret er en del av den enkelte etterforskningsprosess og samtidig del av et større juridisk og sosialt system. En mistenkt i et avhør er i en posisjon der samtalen potensielt kan få store konsekvenser for resten av livet. Det er åpenbart at dette er tilfelle ved alvorlige saker, men også i mindre saker kan en straff i form av for eksempel en bot ha stor betydning for den enkelte person. Ikke minst er den mistenkte ofte ikke klar over strafferammen for forbrytelsen de er mistenkt for, og kan derfor ofte føle stor grad av usikkerhet og høyt press. Avhører har derimot som oftest vært i lignende situasjoner mange ganger før, og er vel viten om at avhøret ikke får noen konsekvenser for deres hverdag. Dette betyr ikke at personen som utfører en slik oppgave ikke gjør sitt beste og tar avhøret seriøst – men avhøret spiller åpenbart en helt annen rolle i livet til en politibetjent enn til en mistenkt. Denne konteksten vil også påvirke hvordan samtalepartnerne innretter og opplever interaksjonen mellom dem.

Disse punktene illustrerer at politiavhøret er det man kan kalle for et “extreme communicative event” som på nesten alle fronter skiller seg fra en ‘vanlig’ interaksjon mellom mennesker. Begge parter, og samtalen de har, påvirkes av alle disse faktorene. Dette i seg selv er allerede veldig viktig å være seg bevisst over. Så kan vi legge til et par elementer til: Mistenkte som gruppe er i en sårbar posisjon i samfunnet. De er sårbare som individer i et institusjonalisert system de ikke kjenner til. Mange avhøres uten advokat tilstede. Mange har lavere sosioøkonomisk status og ofte dårlig økonomi (en ’mindre’ bot på 8000 kroner kan ha store implikasjoner). Noen er mindreårige. Noen har ikke norsk som morsmål, har spesielt lite erfaring med juridisk språk, og/eller trenger kanskje tolk. Begge parter vil orientere seg mot hvordan de oppfatter hverandres språklige ferdigheter ved f.eks. å snakke ‘enklere’ eller saktere, og deres muligheter for å skape felles forståelse vil potensielt utfordres i disse flerspråklige kontekster. Alle disse elementene vil gjøre denne interaksjonen enda mer ’ekstrem’.

Politiavhøret er bare ett eksempel på en juridisk kontekst der det språklige er utrolig relevant. Det er selvfølgelig iboende i sjangeren avhør at det er asymmetri: de ulike partene spiller forskjellige roller, og har ulike forutsetninger for å delta i samtalen. Det kan vi neppe endre på, men vi kan bli mer bevisste på hvordan avhøret fungerer som en interaksjon og hvilken rolle språk spiller. Ved å belyse det særegne ved avhør som interaksjon, blir vi også bevisste på at allerede sårbare grupper er spesielt sårbare i avhør. Disse observasjonene fører til flere spørsmål om hvordan den hverdagslige praksisen ‘avhør’ produserer og reproduserer sosiale strukturer.

Avhøret er en av mange interaksjoner i rettsprosessen, og kun dette ene eksemplet her viser oss hvorfor språk er viktig i juss. Viktig for juss, og relevant for vår forståelse av rettssystemet og dets rolle i samfunnet. Et velfungerende demokrati og en rettferdig rettsstat avhenger av individers muligheter til å forstå hva som foregår når de kommer i kontakt med rettssystemet. Av deres mulighet til å påvirke det som foregår, og det som blir utfallet.

Derfor har vi all god grunn til å utveksle ideer, erfaringer og forskning; de som (først og fremst) er jurister og de som (først og fremst) er språkvitere, humanister, sosiologer. La oss snakke sammen!

Teksten er skrevet av Aafke Diepeveen, masterstudent i lingvistikk ved UiO

 

 

 

Bourdieu, P. (1977) The economics of linguistic exchanges. Information (International Social Science Council) 16(6), pp. 645-668.

Påtaleinstruksen. (1985). Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten (FOR-1985-06-28-1679). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1985-06-28-1679

x

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s