Et hån mot de lavere samfunnslag

En økende del av befolkningen i Norge mangler tilgang til domstolene. Regjeringens kutt i domstolenes kjernevirksomhet gjør vondt verre.

Regjeringen avbyråkratiserer Norge gjennom den såkalte ABE-reformen (avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen). Kutt og effektivisering i byråkratiet kan sikkert være en god idé, men bak kravene om kutt i utgifter bør det også ligge en idé om hvor det kan kuttes.

Domstolene må nedbemanne i 2019 som følge av budsjettsprekk og forventninger om ytterlige kutt. Det kan gå på bekostning av domstolenes viktigste oppgave – å fatte riktige rettsavgjørelser med bindende virkninger for staten og folket.

Både Domstolsdirektør Sven Marius Urke og leder i Den norske Dommerforeningen Ingjerd Thune melder at de varslede kuttene må tas i lønn. «Selv i de største domstolene er så å si alle ansatte direkte involvert i den dømmende virksomheten som dommere eller saksbehandlere» uttalte Thune til FriFagbevegelse i fjor. Da må det være lov å spørre hva regjeringen ser for seg å oppnå med ytterligere kutt. Det kan umulig være hensikten at avbyråkratiseringsreformen skal innebære nedskjæringer i statlige organers kjernevirksomhet.

Proppen i systemet flyttes

Domstolene har allerede kuttet i bemanning. At saksbehandlingen likevel har vært stabil kan tilskrives at politireformen har gjort politiets etterforskning til en propp i systemet. Når det omtrent trekkes frem som positivt at politiet har levert færre etterforskninger på grunn av innkjøringsproblemer etter politireformen, bør vi skjønne at det er noe skrekkelig galt i straffesakskjeden. Man kan ikke fortsette å lene seg på at domstolene holder hodet over vannet så lenge politiet også har for mye å gjøre. Når politiet leverer flere saker blir domstolene den nye proppen i systemet. Det kan gå på rettssikkerheten løs. Målet må være at systemet flyter, slik at frister overholdes og rettssikkerheten ivaretas uavhengig av hvilket ledd i kjeden det satses på fra politisk hold.

For det er nettopp frister og rettssikkerhet dette handler om. Bevis og vitneutsagn svekkes over tid, og saksbehandlingstiden har derfor stor betydning. I tillegg kommer hensynet til både tiltalte, fornærmede og pårørende som må vente lenge før saken får en avslutning. Saker med frist, for eksempel der siktede er mindreårig eller i varetekt, prioriteres, men saker uten frist må vente stadig lenger. Sivile saker nedprioriteres når straffesaker med frist må opp. For enkeltmennesker kan det ha stor betydning å få en sak prøvd for retten selv om det ikke er en straffesak. Tiden det tar fra en tvist har blitt så problematisk at den ikke kan løses ved megling til den får en avgjørelse i domstolene kan være en stor påkjenning.

Forliksrådet er ingen løsning

I høringsnotatet om endringer i tvisteloven[1] som er på høring nå, er et av forslagene å øke grensen for hva som anses som «småkrav» fra 125 000 kr til 250 000 kr, og dermed la flere saker omfattes av obligatorisk behandling i forliksrådene.

Regjeringen forsøker med dette å hente inn kapasitet i domstolene ved å flytte deler av saksbehandlingen over i andre organer. Tanken bak forliksrådene som meglingsinstans er god. Mange saker bør forsøkes løst ved megling før de tas til domstolene, men når en sak har gått så langt at den ikke lar seg løse ved megling, er det viktig at organet som skal løse saken er kompetent til å avsi en god juridisk dom. Det er det mange som mener at forliksrådene ikke er.

«Behandlingen av de mindre kravene står i forhold til størrelsen på kravet», heter det i høringsnotatet. Når man vet at forliksrådet ikke nødvendigvis har juridisk kompetanse, gir dette utsagnet en følelse av at det ikke er så farlig med rettssikkerheten i de mindre kravene. Men at 250 000 kr er en liten tvistesum er ikke en sannhet for alle. Et krav på denne størrelsen er for mange av så stor betydning at det krever en god og grundig juridisk prosess for at man kan slå seg til ro med at saken er avgjort. Denne tryggheten har man ofte ikke når dommen er avsagt av forliksrådet, organet der man kan vinne rettskrav på walk-over dersom motparten ikke møter opp.

Et av de såkalte samfunnsmålene i ikrafttredelsesproposisjonen til tvisteloven[2] var å sikre at den materielle rett slår gjennom – altså at resultatet er juridisk riktig. Slik forliksrådene er organisert i dag, er det dessverre ingen garanti for at det er den materielle rett som slår gjennom. Å legge flere saker til forliksrådene uten først å gjøre noen grunnleggende endringer i disse organene, er en hån mot rettssikkerheten til de lavere befolkningslag.

Saker i runddans

Avgjørelser fra forliksrådet kan ankes til tingretten. Som en slags oppveiing av ulempene med å bli pålagt obligatorisk forliksrådsbehandling, skal adgangen til å anke saken inn til tingretten lettes. Til syvende og sist vil altså mange saker ende opp i tingretten likevel, og følelsen av å gå i ring tiltar. Hvem dette skal være effektiviserende for er uvisst. Verken enkeltpersonen som må gjennom to runder i retten for å få en ordentlig behandling av saken, eller justisdepartementet som må betale for kapasitet i både forliksrådet og tingretten, ser ut til å tjene på dette.

Rettssikkerhet koster penger

Statssekretær Sveinung Rotevatn fremholder at forslagene til endring i tvisteloven skal bidra til å sikre en reell tilgang til domstolene. Da må det spørres hvem denne tilgangen skal være reell for. Ser man justispolitikken under ett, er det ikke tvil om at en økende del av befolkningen mangler tilgang til domstolene. Både obligatorisk forliksrådsbehandling, at sivile saker må nedprioriteres på grunn av kutt i domstolenes budsjetter og at den offentlige rettshjelpsordningen uthules mer og mer underbygger dette.

Rettssystemet er en helhet, og det koster penger å ha en rettsstat der folkets rettssikkerhet settes høyt både i ord og praksis. Helheten er avhengig av at alle ledd fungerer og at ingen ender opp som systempropp. Dersom man virkelig ønsker å sikre en reell tilgang til domstolene, må det første skrittet være å gi domstolene økonomiske rammer som muliggjør en forsvarlig virksomhet. Betydningen av at domstolene fatter gode avgjørelser og opprettholder tillit til systemet må ikke undervurderes. Å flytte flere saker til forliksrådene er ikke en løsning som er egnet til å skape slik tillit.

[1] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-om-forslag-til-endringer-i-tvisteloven—tvistelovevalueringen/id2607188/?factbox=horingsbrev

[2] Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) side 44 følgende

 

Denne teksten ble først i delt i nettmagasinet Agenda Magasin 02.10.18: https://agendamagasin.no/debatt/haan-lavere-samfunnslag/. Artikkelen er gjengitt her med Agendas og forfatterens tillatelse. 

TEKST: Tonje Lillaas Larsen, leder i Rettspolitisk Forening

FOTO: Vidar Ruud/ANB

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s