Mot sin vilje

Av Hanne Hareide Skårberg

Å tvinge noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe er å «øve sådant trykk på hans vilje» at han forholder seg i overensstemmelse med gjerningsmannens vilje og i strid med sin egen. – Straffeloven med kommentarer, P. Kjerschow.

I helga arrangerte Rettspolitisk forening sitt årlige høstseminar. Temaet var tvangsbruk under psykisk helsevern og i barnevernet. Jeg sitter igjen med mye ny lærdom, men også en følelse av avmakt.

Overlege på Dikemark sykehus, Roar Nydal, presenterte statistikk fra sin tvangsinstitusjon. Han kunne vise til lave tvangstall, og var fornøyd med at Dikemark kun i liten grad benyttet seg av belteseng, og aldri isolasjon. Tiltaket «skjerming» var på sin side mer utbredt. Da han forklarte hva «skjerming» gikk ut på, var jeg nok ikke den eneste i salen som syntes det var vanskelig å forstå distinksjonen mellom skjerming og isolasjon.

Like etter, utenfor seminarlokalet, møtte jeg en seminardeltaker som selv hadde blitt utsatt for tvang under opphold på institusjon. Vedkommende hadde av frustrasjon måttet forlate lokalet under Dikemarks fremlegg fordi det ble oppfattet som en uriktig fremstilling av virkeligheten. Hen viste til noen nyere klagesaker hvor flere personer hadde fått dårlig behandling på institusjonen.

Denne hendelsen viser at det er finnes minst to diametralt forskjellige oppfatninger av virkeligheten – legen som er overbevist om at tvang er riktig og en som har vært utsatt for tvang som mener det er tortur.

Dette er i seg selv en stor utfordring når man skal forsøke å bedre dagens situasjon.

Senere fikk vi høre hvor galt det kan gå hvis et barn uten omsorgspersoner blir overlatt til seg selv under et sviktende barnevern. Jeg er glad for at Barneombudet nå har satt fokus på problematikken i sin nyeste rapport, med den bittersøte tittelen «Grenseløs omsorg».

Til tross for rapporter og fagkunnskap, og stort engasjement blant de 80 tilhørerne som hadde deltatt på seminaret, sitter jeg i ettertid igjen med flere spørsmål. Hvordan kan tvangssituasjonen forbedres i praksis? Hvordan kan man gjøre holdningsendrende arbeid helt ned til grasrota, helt ned til den minste institusjon og til den enkelte helsefagarbeider? Hvordan skape et regelverk som ihensyntar både den enkeltes opplevelse av tvang, men som samtidig legger til rette for kontroll?

Som enkeltperson er det best å begynne med seg selv. Under paneldebatten sa Elin Saga Kjørholt fra Barneombudet at vi må bruke kompetansen vår aktivt i yrket vi havner i.

Si fra når ting ikke er bra. Være kritisk til systemet, selv om vi jobber midt i det.

Jeg er enig i dette, og tror at tvangsbruken ville vært betydelig mer human dersom alle brukte denne rettesnoren.

Tekst: Hanne Hareide Skårberg. Foto: Øyvind Østerhagen