Utviklingen mot overvåkingsstaten – konsekvenser for det liberale rettsstatlige demokratiet

Gjesteblogg: Av Ketil Lund, jurist og tidligere høyesterettsdommer. Innlegget er hentet fra antologien “Politiledelse” som er er utgitt på Gyldendal, og er gjengitt etter godkjenning fra forlaget.

Dette kapittelet er hovedsakelig basert på utskrift av opptak av et foredrag jeg holdt ved Universitetet i Nordland 8. januar 2015. Her skisserer jeg utviklingen i overvåkingsnivået siden 2000, hva som karakteriserer utviklingen, hvilke faktorer den bestemmes av, og hva som er det politiske grunnlaget. Jeg sier også noe om kontrollordninger i utvalg og domstoler.

Utviklingen

Vårt tradisjonelle liberale rettsstatsdemokrati holdt stand til omkring år 2000. I løpet av de siste 15 årene er det kommet en rekke lovpakker, som først og fremst har hatt terrorbeskyttelse som formål. Disse har medført en dramatisk forskyvning av forholdet mellom frihet og trygghet gjennom en galopperende økning av overvåkingsnivået i samfunnet. I korthet dreier det seg om følgende:

Adgangen til å ta i bruk inngripende virkemidler, som telefonavlytting, romavlytting, hemmelig ransaking og ulike former for elektronisk overvåking er sterkt utvidet. Men dernest, og mer alvorlig, er det prinsipielle verdigrunnlaget for det norske strafferettsregimet endret på to avgjørende måter. Tidligere kunne man bare bruke inngripende virkemidler, som for eksempel telefonavlytting, ved etterforskning av mistanke om at en straffbar handling var blitt begått, altså med sikte på iretteføring av en straffesak. Slik var det helt til 2005. Da ble det gitt adgang til å bruke inngripende virkemidler som overvåkingsmetode, det vil si for å holde personer eller grupper under oppsikt fordi det «er grunn til å undersøke» om det forberedes visse alvorlige straffbare handlinger, som terror.

I sammenheng med dette er det norske strafferettsregimet endret gjennom en sterk ekspansjon av straffeloven i det frie livsrom. Før var skadevoldende handlinger og forsøk på slike, for å si det generelt, straffbare, men som overveiende hovedregel ikke forberedelser eller planlegging av slike handlinger på et tidligere tidspunkt. Dertil var det for usikkert om planene noensinne vil manifesteres i en skadevoldende handling. Og det var derfor overlatt til menneskers moralske dømmekraft å velge å gå videre eller avstå etter å ha tatt et første skritt. Dette er endret ved at en rekke utpreget forberedende handlinger er gjort straffbare, blant annet såkalt forbund eller avtale med sikte på å begå en fremtidig alvorlig forbrytelse som terror.

Den siste lovpakken om dette, som kom i 2013, var basert på en ønskeliste fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i kjølvannet etter 22. juli 2011. Nå var det som kjent ikke det at PST manglet hjemler som var årsak til at tjenesten ikke stoppet Anders Behring Breivik. Men tragiske hendelser bereder uansett grunnen for mer overvåking. PST foreslo blant annet å strafflegge helt trivielle handlinger som å gå til innkjøp av et par gummihansker med den tanke å lage en bombe i fremtiden, altså bruke hanskene i terrorøyemed. Lovutkastet fikk hard medfart i høringsinstansene, fra juridisk akademia og, ja, fra Riksadvokaten. PST fikk det likevel stort sett som de ville, men ikke helt: Blant annet er vilkåret for straff blitt at det foretas en handling som legger til rette for og peker frem mot terrorhandling.

Straffleggingen av disse forberedende handlingene har ikke straff som hovedformål, bare i ytterst sjeldne tilfeller vil det av bevismessige grunner komme på tale å straffe noe som til de grader er knyttet til gjerningsmannens tankevirksomhet. Formålet er i første rekke å kunne overvåke på et svært tidlig tidspunkt. Som nevnt kan man nå overvåke når det er grunn til å undersøke om noen forbereder en straffbar handling, blant annet om noen forbereder en forberedende straffbar handling, for eksempel en som peker mot en senere terrorhandling. Det er åpenbart mye vanskeligere å vurdere om grunnlaget for inngripen er til stede på et så tidlig tidspunkt. Derved reduseres rettssikkerheten betydelig.

I tillegg til dette kommer all overvåkingen i det digitale univers, som åpenbart er den største utfordringen vi står overfor i dag. På grunnlag av konkret mistanke har det lenge vært tilgang til mengder av data som oppbevares for diverse formål i ulike offentlige og private dataregistre. Så fikk vi datalagringsdirektivet, som påla forskjellige tjenestetilbydere å lagre data for staten til bruk i kriminalitetsbekjempelsen – vår mobiltrafikk og internettbruk – uavhengig av konkret mistanke. Nå har PST-sjefen, straks etter terroralarmen sommeren 2014, lansert at det vil være nødvendig for PST å få tilgang til metadata – «Big Data» – det vil si de enorme datamengdene vi etterlater i det digitale univers. Edward Snowden har vist oss hvor dette bærer. Ved sine avsløringer av National Security Agencys (NSA) grenseløse overvåkingsvirksomhet viste han at de aggressive overvåkingsinteressenes mål simpelthen er å vite alt om alle. President Obama satte etter Snowdens avsløringer ned et utvalg for å undersøke nytten av den ekstreme mengden metadata som var innhentet av NSA. Utvalget fant at metadata ikke hadde avverget noe som helst.

I kjølvannet etter avsløringene kunne man ha håpet at det ble utløst en internasjonal innsats for å begrense overvåkingen, men inntrykket er at det ikke har vært særlig stor interesse for dette – i hvert fall ikke på myndighetsnivå i de fleste land, og i hvert fall ikke før det ble kjent at telefonen til Angela Merkel hadde vært avlyttet. Da ble det en liten tid en viss oppmerksomhet om det, men den lot etter hvert til å dø hen. Jeg tror at mye av forklaringen er at det jo ikke bare er amerikanerne som driver med omfattende overvåking. Blant annet driver briter, franskmenn og tyskere i samme bransje, om enn ikke i det kolossale omfang som amerikanerne; dessuten samarbeider landenes etterretningstjenester.

Det foreløpig siste lovforslaget fra Justisministeren omfatter et PST-utspill om adgang til å etablere såkalte falske basestasjoner for mobilavlytting uten å innhente samtykke fra domstolene. Det er grunn til alvorlig bekymring når landets justismyndigheter finner grunn til å foreslå at selv grunnleggende rettsikkerhetsgarantier må vike når PST ønsker det.

En gradvis utvikling

Utviklingen skjer gradvis, ett skritt av gangen. Hvert skritt presenteres som helt nødvendig av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen uten å ha nevneverdig betydning for overvåkingsnivået i samfunnet. Forslag som i første omgang forkastes, gjentas. Begrensninger som settes, faller etter hvert bort. Man forsøker heller ikke å dokumentere behovet for nye lovhjemler eller å analysere konsekvensene av den pågående utvikling for vårt tradisjonelt liberale rettsstatlige demokrati.

Et særlig kjennetegn ved utviklingen er reduksjonen av kravet til mistanke. Mens inngripende tiltak opprinnelig bare kunne iverksettes ved konkret mistanke om at det var begått en straffbar handling – senere utvidet til at det kunne skje når det var grunn til å undersøke om en forberedende terrorhandling var under forberedelse – påbød datalagringsdirektivet lagring av hele befolkningens databruk, helt uavhengig av mistanke. Eller sagt på en annen måte: Fra nå av ville vi alle være under mistanke.

Forhold som bestemmer utviklingen

Som vi vet, vendte EU-domstolen tommelen ned for datalagringsdirektivet. Dette kan være egnet til å illustrere forskjellen mellom en uavhengig rettslig prøvelse og de politiske beslutninger som styrer utviklingen. Hele feltet er sterkt politisert. Og hos politikere har det mest repressive standpunkt en lei tendens til å få alminnelig oppslutning, fordi ingen tør være mindre imot frastøtende kriminalitet enn andre. Dette fenomenet er godt skildret av Ottar Brox allerede for over tredve år siden i forbindelse med at Stortinget stadig vedtok straffeskjerpelser for narkotikaforbrytelser. Ottar Brox sa da en gang til Hanna Kvanmo noe slikt som: «Du Hanna, dette er jo bare tøv, skjerpelsene har ingen preventiv virkning. Narkotikabruken bare stiger.» Hanna Kvanmo repliserte: «Det har du rett i Ottar, men jeg tør ikke være mindre mot narkotika enn Kåre Kristiansen!»

Det er altså slik at selv om dette er lovgivning hvor man skulle tro at det var forskjellige politiske oppfatninger knyttet til ulike verdiforestillinger, er utviklingen preget av politisk enstemmighet fordi ingen tør være uenig. I forbindelse med datalagringsdirektivet var det likevel noen få politikere som ikke ville være med på galeien. Vi får håpe det var mer enn et blaff.

Helt sentralt i utviklingen er at den i sin helhet er importert fra langt mer repressive rettskulturer i USA og EU. Vi er involvert i et omfattende overvåkingssamarbeid med disse, i EU gjennom Schengen og andre systemer, som ikke minst skal verne oss mot de masser av verdens elendige som søker nord- og vestover i håp om å skaffe seg et liv.

Det politikerne har mistet av syne, er at det primære formål i et liberalt rettsstatlig demokrati er å sikre borgerne størst og videst mulig handlingsrom for sin livsutfoldelse. Hensynet til vår trygghet er bare et middel for dette, ikke et mål i seg selv. Blir tryggheten det primære, risikerer vi å miste både frihet og trygghet. Da den amerikanske utenriksministeren John Ashcroft var i Høyesterett i 2003, spurte jeg ham direkte om dette, og han svarte: «There’s no freedom without security.» Han var primært opptatt av trygghet, ikke av konsekvensene for den amerikanske rettsstaten, som må sies å ha degenerert gjennom bruken av Guantánamo, tortur, dronene, de overveldende overvåkingssystemene og alt det andre som er iverksatt etter 11.9. Det kan vel ikke være noen som forestiller seg at amerikanerne er blitt tryggere siden den gangen. Det er vel tvert imot slik at ingen i den vestlige verden later til å være reddere enn nettopp de.

Her hjemme uttalte Grete Faremo på sin hjemmeside, da hun var justisminister, at hennes primære formål var å gjøre Norge tryggere. Men det er ingenting som tilsier at vi er blitt tryggere under et kontinuerlig utvidet overvåkingsregime.

Denne illiberale utviklingen i det rettsstatlige demokratiet står i direkte motsetning til liberalismens inntog i demokratiets økonomiske liv. Min intuisjon sier meg at det her er en gåtefull sammenheng. Er det kanskje slik at senkapitalismens sterkt økende ulikhet med tiltagende sosial uro, forutsetter et mer repressivt regime?

Utviklingens politiske grunnlag

Grunnlaget for utviklingen må søkes i befolkningens frykt og befolkningens tillit.

Vi går selvfølgelig ikke rundt og er konkret redde. Men på grunn av alt som skjer, internaliseres det i oss en kronisk uro som gjør oss mottagelige for stadig nye inngrep i vårt personvern. Uroen drives opp av stadige utspill og oppslag i symbiose mellom PST, politikere, media og publikum, bistått under tiden av såkalte terroreksperter. I sine årlige trusselvurderinger, som slås stort opp, sier PST kontinuerlig at trusselen fra radikaliserte islamister er økende. I tillegg får vi stadig mer konkrete alarmer.

Hvis vi sammenstiller den trusselvurderingen PST kom med høsten 2014, om at det var 60–80 prosent sjanse for at vi nå ville bli utsatt for et terrorangrep, med tjenestens egne utsagn om at det ikke er fakta, men hypoteser man bygger på, høres det jo helt meningsløst ut. Og hvor sikkert må det ikke så ha vært da PST sommeren 2014 gikk ut med en helt konkret terroralarm? Det må vel ha betydd at det var så å si sikkert at vi ville bli utsatt for et angrep fra tilreisende terrorister. Den typen oppslag er uhyre urovekkende. Vi fikk bevæpning av politiet som følge av den.

Disse utspillene har utvilsomt atskillig å gjøre med PSTs egen redsel. Man er redd for kritikk, ikke minst etter 22.7.2011. Vi kan ikke se bort fra at redselen for kritikk, ikke bare hos PST, men også hos justismyndigheter og politikere, driver overvåkingsnivået oppover. De vil alle ha ryggdekning; de har i hvert fall foreslått noe, selv om ikke noe er avverget.

I tillegg kan det neppe være tvil om at en institusjon som PST, som andre institusjoner og systemer, har egeninteresse i å utvikle sin makt og innflytelse i samfunnet, og derfor spiller ut kort som kan være hensiktsmessige med dette for øye. Økningen av PSTs budsjetter de senere årene er kolossal, fra 248 millioner i 2005 til avsatte 632 millioner i 2015. Det skyldes selvfølgelig utviklingen i det internasjonalt stadig økende trusselbildet, som neppe bare er en funksjon av det som skjer i verden, men også av hva de hemmelige tjenestene ser seg tjent med å formidle.

Det som foregår, må ha grunnlag i befolkningens tillit. Vi er vokst opp i en liberal rettsstat og har stor tillit til våre myndigheter, og denne tilliten drypper også på PST. Dette er flertallets tillit, en tillit fra oss som bare er opptatt av brød og sirkus, materielle goder og atspredelser, vi som ikke utfordrer noe som helst. Men hemmelige tjenester – det er ikke til å komme fra – er et meget foruroligende innslag i demokratiet.

Det som kjennetegner godt fungerende demokratier, er en stor grad av tillit både vertikalt og horisontalt, basert på gjensidig åpenhet. I et funksjonelt demokrati har borgerne tillit til de styrende organer og omvendt. Og det er tillit mellom ulike grupper av borgere. Hva så med hemmelige tjenester? De er nærmest en antitese av åpne demokratiske institusjoner. De er ikke basert på tillit. Tvert imot er deres virksomhet basert på mistillit og mistanke. Dette ble understreket allerede i 1960-årene av et utvalg, ledet av høyesterettsdommer Jens Christian Mellbye, som utredet om man burde ha et kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene. Utvalget pekte på at disse har mistanke som sitt fremste arbeidsredskap, noe som disponerer for å se hypoteser som fakta. Og nettopp det kan være en grunn til at vi får trusselvurderinger som hevder at det er 60–80 prosent sikkert at et terrorangrep vil finne sted. Det nærmer seg om ikke kjensgjerninger, så i alle fall de fakta man legger til grunn i straffeprosessen. I tillegg bør man tenke på at dette i stor grad bygger på informasjon som kommer fra samarbeidende tjenester, som har det samme mistankegrunnlag for sitt arbeid.

Disse tjenestene forvalter dessuten overordnede hensyn til samfunnssikkerhet, hensynet til rikets sikkerhet og beskyttelse mot terror, som gjør at de har en tendens til å bagatellisere motstående hensyn. Balansen mellom hensynet til samfunnssikkerhet og hensynet til borgernes personvern er PST ikke skikket til å vurdere.

Tjenestens særpreg, mistilliten, mistanken og mangelen på åpenhet, er også egnet til å ha forurensende virkninger i samfunnet for øvrig. Vi så et eksempel på det ved opprettelsen av Lund-kommisjonen. Det var gjennom årene mange rykter om overvåking av venstresiden, rykter som alltid var blitt avvist av myndighetene. Det gjaldt stort sett kommunister og AKP-ere, og det var knapt noen som brydde seg om disse ble overvåket eller ikke. Men så ble det i 1990-årene gitt ut to bøker: Vi som styrer Norge[1], som ga uttrykk for at forsvarets e-tjeneste fra en bunker under Ruseløkka skole i en årrekke hadde avlyttet overordnede embetsmenn, politikere og tjenestemenn, og De visste alt[2], som avslørte at politiets overvåkingstjeneste i samarbeid med kretser i LO og Ap hadde etablert et overvåkingssystem i Folkets hus i Oslo, hvor de romavlyttet politiske møter som kommunistene arrangerte. Dette vekket så mye uro, også blant politikere på parlamentarisk nivå, at det påvirket samarbeidsklimaet i Stortinget og gjorde det nødvendig å nedsette Lund-kommisjonen.

Kommisjonens avsløringer av ulovlig romavlytting og telefonavlytting og ulovlig registreringsvirksomhet vakte atskillig oppsikt og ble tatt alvorlig på politisk nivå. Men det reduserte nok ikke vår tillit til PST, den gang POT. Ulovlighetene hadde jo også bare rammet venstreradikale. Etter at rapporten var fremlagt, uttalte Gro Harlem Brundtland til svensk TV at ingen har vondt av å bli registrert i overvåkingstjenestens arkiver. Da hun i Stortingets høring om Lund-rapporten ble spurt om dette, ga hun et svar som jeg uten hell har forsøkt å forstå.

Men at det ikke gjør noe å havne i overvåkingstjenestens arkiver hvis du har rent mel i posen, er en helt vanlig og totalt innsiktsløs oppfatning. Det gjør selvfølgelig ikke flertallet noe, vi som aldri utfordrer noe som helst. De som ble rammet og marginalisert gjennom overvåkingen, var dessuten bare noen få kommunister og AKP-ere. Én ting er at overvåkingen hadde store konsekvenser for dem det direkte gjaldt. Men dertil var det jo langt flere som følte seg under mistanke enn de som faktisk ble overvåket gjennom POTs politiske overvåking – som for øvrig aldri avslørte noe som helst, til tross for at den pågikk gjennom flere tiår.

I dag er overvåkingssituasjonen mye mer alvorlig for demokratiet. Demokratiet har først og fremst bruk for de avvikende kultur- og meningsbærere, de som representerer samfunnets mangfold. Det er disse som i først rekke rammes av overvåkingens «chilling effect», det vil si dens nedkjølende effekt på lysten og viljen til å ytre seg og delta i samfunnsdebatten. Hvem er først og fremst i overvåkingsstatens søkelys i dag? Det er, som vi vet, ytterliggående islamister. Overvåkingstjenesten interesserer seg selvfølgelig ikke bare for de nokså få som det knytter seg konkrete mistanker til. Disse har tilknytninger til langt større miljøer, som PST oppfatter som rekrutteringsmark for det som kan utvikle seg til å bli virkelige trusler. PST vil derfor gå bredt ut. Men ikke bare det. At trusselen fra radikal islam er så kraftig og kontinuerlig, vil åpenbart kunne ha sosialpsykologiske implikasjoner for tilliten i det store muslimske miljø i Norge. Hvis jeg var muslim, ville jeg følt meg urolig, ja, på sett og vis mistenkeliggjort, bare i kraft av å være muslim. På lengre sikt kan det ikke utelukkes at dette kan få betydelige konsekvenser for den integreringen av innvandrerbefolkningen som det funksjonelle norske samfunn er helt avhengig av. Utviklingen er ikke avtagende, og vi snakker om veldig mange mennesker. Dette må vi se i sammenheng med at en stor gruppe mennesker søker seg til Norge for å forsøke å skape seg et liv. En god del av overvåkingen har disse som siktepunkt. Vi må se i øynene at vi risikerer å få et segregert samfunn.

Kontroll

I sammenheng med betydningen av tillit skal jeg si noen ord om virksomheten til EOS-utvalget, Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten, og dens betydning for den utvikling vi står i.

Jeg har selv sittet i kontrollutvalg og erfart at kontroll ikke er liketil. Det er strukturelle utfordringer ved kontrollvirksomhet som forsterkes ved kontroll av hemmelige tjenester. Effektiv kontroll forutsetter en kritisk bevissthet som skal vedlikeholdes over tid, fordi man gjerne sitter i et utvalg i lengre tidsrom. Utfordringene blir større i kontrollutvalg som er faste, knyttet fast til en institusjon enn i domstoler, hvor partene skifter uavlatelig. Å vedlikeholde en kritisk bevissthet overfor en institusjon som man får et relativt tett forhold til over tid, er problematisk. Min erfaring har vært at etter hvert som jeg ble kjent med dem som skulle kontrolleres, ble det litt mindre behagelig å stille kritiske spørsmål, komme med kritiske uttalelser, være utfordrende osv. Disse problemene forsterkes i sterkt lukkede kontrollsituasjoner. Her mangler den mest effektive av alle rettsgarantier, nemlig åpenhet og innsyn i kontrollsituasjonen. Når det gjelder de hemmelige tjenestene, er det dessuten vanskelig å ha tilstrekkelig oversikt over virksomheten til å stille de riktige spørsmålene, og gjør man ikke det, får man heller ikke vite noe. I dag er problemene større enn tidligere, blant annet kan myriader av opplysninger oppbevares på bittesmå lagringsmedier. Kontrollen forutsetter lojalitet til kontrollregimet hos de kontrollerte. Jeg har noe spissformulert sagt at hemmelige tjenester bare lar seg kontrollere så langt de selv vil.

I tillegg er det slik, når man ser på kontrollutvalg og – for den saks skyld – domstoler, at i spørsmål som har med rikets sikkerhet å gjøre, eller med terrortrusler, vil de ha en tendens til å abdisere som kontrollinstans. I den granskingen Lund-kommisjonen gjennomførte, ble det avdekket at både dommerne og kontrollutvalget hadde abdisert i den forstand at de godtok en tolkning av loven som var åpenbart uholdbar. Det har å gjøre med en alminnelig tendens til å velge den løsning som er til fordel for samfunnsvernet. De som skal overvåkes, kan vanskelig beskytte seg. De vet ingen ting. I domstoler er de riktignok nå representert av en oppnevnt advokat, men advokaten kan på grunn av taushetsplikten – overvåkingen er jo hemmelig – ikke gi seg til kjenne for og snakke med sin klient, er derfor dårlig orientert og blir lett et slags gissel.

Så er det selve lovgrunnlaget. Én ting er at kontrollutvalgets oppgave er etterfølgende kontroll (en ulovlig virksomhet kan således pågå i lang tid), og at kontrollen, særlig når det gjelder etterretningstjenesten, er begrenset der samarbeidende tjenesters interesser blir berørt. Men ikke minst er det et problem at hjemlene for de hemmelige tjenestenes virksomhet er meget vage. De åpner for ulike tolkninger, ulikt skjønn. Nå må man ikke tro at juss dreier seg om objektive sannheter. Juss er en argumentasjonsmetode. Selv om de aller fleste rettsregler etterleves uten uenighet eller protest, er det svært få regler som er så klare at det ikke i noen situasjon er mulig å argumentere for ulike resultater. Det sier seg selv at muligheten utvides jo vagere lovhjemmelen er. Og ulike løsninger er særlig nærliggende hvis verdier og holdninger står på spill.

Dette skinner ikke sjelden gjennom i rettslige avgjørelser. I plenumsdommen om de lengeværende asylbarna i desember 2012 var det betydelig dissens i Høyesterett. Begge siders argumentasjon var juridisk sett holdbar, selvfølgelig, så hva er det da som bestemmer konklusjonen? Det er selvsagt dommernes underliggende verdiforestillinger, hva de syns om rimeligheten av partenes standpunkter. Sånn er det i mange tilfeller. Mange kjenner saken som gjaldt spørsmålet om tildelte, såkalte evigvarende, fiskekvoter skulle kunne tidsbegrenses ved ny lov innenfor rammen av grunnloven § 97. Den ble i oktober 2013 avgjort 9-8 i Høyesteretts plenum. Enhver bør kunne innse at det ikke er juss som er avgjørende for hvor dommeren faller ned i slik sak.

I de sakene om telefonavlytting som Lund-kommisjonen gjennomgikk, var det meget kompetente jurister i byretten og i kontrollutvalget. Hvorfor godtok disse telefonavlytting som overvåkingskritt selv om loven etter sin ordlyd var til hinder for det? Det var selvfølgelig fordi de ut fra sine verdigrunnlag fant det rimelig og hensiktsmessig at loven ble forstått på denne måten. Lovforståelsen fremgikk når flere avgjørelser ble sett i sammenheng. Hvis ikke kommisjonen hadde kunnetgjennomgå en stor mengde enkeltsaker, ville den ikke ha sett hvordan loven ble brukt. Det er altså slik at kontrollen av de hemmelige tjenestene, med de vage lovhjemler som er grunnlaget for virksomheten, i atskillig utstrekning vil bero på kontrollørenes verdiforestillinger.

I fremstillingen av disse strukturelle problemene har jeg ikke ment å ta stilling til hvordan EOS-utvalgets faktisk fungerer innenfor rammen av sitt mandat. Med sine betydelige ressurser er utvalget formodentlig bedre skodd for oppgaven enn de fleste andre tilsvarende utvalg. I den utviklingen som pågår, er det likevel den kontinuerlige og dramatiske utvidelsen av hjemlene for statlig overvåking som først og fremst truer det liberale rettsstatlige demokratiet, ikke om kontrollutvalg eller domstoler fungerer mer eller mindre tilfredsstillende. Kontrollen er av underordnet betydning ved bedømmelsen av den tiltagende overvåkingens konsekvenser for tilliten i samfunnet som er demokratiets mørtel.

[1] Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen, Finn Sjue : Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene. Aventura Forlag, Oslo 1992

[2] Ronald Bye,  Alf R. Jacobsen og Finn Sjue: De visste alt. Rapporter fra niende etasje. Tiden forlag, Oslo 1993

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s